Fotorealismen og det abstrakte

b32Fotorealismen og det abstrakte stilles gjerne opp mot hverandre som motsetninger. Gjerne så blir dette som å sammenlikne hummer og kanari. De to stilretningene innen billedkunsten er nemlig gjensidig ekskluderende, men de er samtidig ute etter å bevege folk på liknende emosjonelt vis.

Det abstrakte kan også bevege

Det abstrakte kan også bevege. Det hele er en fin øvelse i å skape forbindelser, eller det å få folk til å assosiere noe personlig, eller grunnleggende menneskelig, med de formene og de farvene som man står overfor. Det er en søken etter noe som ligger dypere i den menneskelige psyken. Det er også kunsten å vise noe på en indirekte måte. Gode eksempler på dette kan være å sammenlikne det med et barns første tegninger på den ene siden. Alle hus er firkanter, trær er brune og grønne, og gjerne trekantet. Om man så tar steget videre, og gjennomfører det hele på et mer øvet vis, kan man skape sterke bilder med enkle virkemidler. En abstraksjon av en skog kan for eksempel være en ren, ensfarget grønn bakgrunn, med mørke rette streker som penetrerer den grønne flaten. Når man som betrakter står foran et bilde, kan det hende at man får andre assosiasjoner, men det er også mulig at kunsten treffer blink hos noen.

Fotorealisme er gjerne for direkte

Innenfor den etablerte kunstverdenen har fotorealistisk kunst blitt behandlet stemoderlig i de siste tiårene. Fotorealismen, blir gjerne for tydelig og for direkte. Forestill deg en meget bråkete person som står mellom en gruppe gjester i et teater. Fotorealismen krever også en langt mer opplagt form for dyktighet og disiplin, enn mye av den moderne kunsten. Det er også langt vanskeligere å svindle seg inn med en kunst som har en faktisk målsetning, og et realistisk utgangspunkt, enn det er med kunst som er laget for å kommunisere subjektivt, og indirekte.